Hva er de største utfordringene i savnet person saker?

Når noen forsvinner

Telefonen ringer. Stillheten i den andre enden er tung, som tåke før et uvær. Jeg kjenner den igjen nå, den spesielle vekten i stemmen til de som ringer meg i slike saker.

"Kan du hjelpe oss?"

Stemmen er alltid lik, uansett hvem det er. En mor, en søster, en venn. En fremmed som klamrer seg til den minste mulighet. De håper jeg skal se noe ingen andre har sett. At jeg kan finne den ene ledetråden som gjør at puslespillet faller på plass.

Men jeg vet aldri hva jeg vil se.

Noen ganger skjer det umiddelbart – som om en usynlig hånd legger bilder foran meg. En grusvei i skumringen. En rød jakke mot mørke trær. Stillhet. En svak lukt av råtnende blader. Jeg kan ikke alltid si hva det betyr. Bare at det er viktig.

Andre ganger er det mer vagt – en uro i kroppen, en følelse av brå stillhet, av noe som ikke stemmer. En retning, men ikke et kart.

Og noen ganger er det ingenting. Bare et tomrom.

Når sporene forsvinner

Når et menneske blir borte, etterlater de seg mer enn bare fraværet av seg selv. De etterlater seg spørsmål som aldri hviler. Hvor er de? Hva skjedde? De etterlater seg en familie som leter desperat etter noe konkret å holde fast i. En siste beskjed, en siste bevegelse fanget av et overvåkningskamera, et siste livstegn.

Men ofte er det nettopp det som er borte – meningen.

Jeg ber alltid om så lite informasjon som mulig. Bare navn og bilde. Jeg vil ha en ren forbindelse, uten ytre påvirkning. Jeg setter meg ned med bildet, sier navnet stille for meg selv. Venter.

Noen ganger begynner jeg å tegne uten å tenke over det. Små skisser av steder jeg aldri har vært. En elv. En bro. Et kart som former seg i pennestrøkene mine. Det er som om en del av meg vet mer enn jeg gjør.

Andre ganger tar jeg frem kartet og pendelen. Lar den gli frem og tilbake, se hvor den stopper. Ofte vet jeg ikke hvorfor jeg trekkes til et bestemt område – bare at det føles viktig.

Når intuisjon og virkelighet møtes

Noen ganger er det vanskelig å tolke det jeg ser, hører og føler. Ligger personen i vann? Eller er vedkommende rullet inn i plast? De to føles overraskende like. Jeg kan se en mørk tunnel og kjenne på en klaustrofobisk følelse – men er det en faktisk tunnel, eller en trang plass, et bagasjerom? Noen ganger kommer bildene så uklart at det er som å prøve å forstå et språk jeg nesten kan, men ikke helt.

Og noen ganger er det grusomt klart.

De verste sakene er kidnappinger. Da ser jeg alt – ikke som et fjernt bilde, men som om jeg står midt i det. Som den verste krimfilmen spilt rett av på netthinnen. Skrik, hender som holder fast, frykt som brenner seg inn i kroppen. Jeg skulle ønske jeg kunne skru det av, men det går ikke. Og etterpå? Da blir jeg redd. Ikke for meg selv, men for mine egne barn. For andres barn. For verden.

Når naturen skjuler sannheten

Det er mange saker der jeg bare gir et vink, et lite dytt. Og noen ganger er det nok. Et søketeam endrer taktikk, et område som tidligere ble avskrevet, blir sett på med nye øyne.

Men norsk natur er en lunefull motstander. Høye fjell, dype skoger, elver og sjøer som skjuler sine hemmeligheter. Noen ganger er det som om landskapet selv står i veien for svarene.

Jeg kan se en foss i et syn, men hvis vannstanden har steget, er søk der umulig. Jeg kan se en sti, men hvis snøen har falt, finnes den ikke lenger for de som leter. Jeg kan få opp lyden av bølger, men ikke vite om det er en innsjø, en fjord eller havet.

Og noen ganger er det som om jorden holder på sine hemmeligheter.

Når systemet svikter

Det hender også at motstanden ikke kommer fra naturen, men fra menneskene som skal finne svar. Ikke alltid – men ofte nok til at det stikker.

Jeg vet at politiet må jobbe systematisk. Jeg vet at de forholder seg til bevis og fakta, ikke følelser og fornemmelser. Jeg vet at de gjør sitt beste med ressursene de har.

Men noen ganger, når jeg ser en sak hvor jeg vet jeg kunne ha gitt svar tidligere, og de likevel ikke vil lytte – da føles det som et slag i magen. For det handler ikke om meg. Det handler om dem som venter, de som ikke vet, de som sjonglerer håp og frykt i et eneste langt mareritt av uvisshet.

Når stillheten blir svar

Ikke alle savnet-person-saker får en slutt. Noen forblir åpne, ubesvarte, et ekko av noe som en gang var. Og det er det som gjør dette arbeidet så spesielt. For selv når jeg ser klart, selv når bildene er tydelige – så er det ikke alltid nok.

Men noen ganger er det det..

Og når en familie får svar, når noen endelig kan få fred, når en kropp blir funnet og kan legges til hvile – da vet jeg at alt dette arbeidet, alle nettene jeg ligger våken og tenker på hva jeg har sett, alle de gangene jeg ikke vet om det jeg føler er riktig – alt det er verdt det.

For det handler ikke om meg. Det handler om dem som leter.

Om håpet som aldri slipper.

Om dem som venter på å bli funnet.

Kjenner du noen som kan dra nytte av denne informasjonen? Del gjerne dette innlegget for å hjelpe dem til å forstå hvordan intuisjon og spirituell hjelp kan spille en rolle i slike saker.

Og helt til slutt, hva er dine tanker om hvordan vi kan kombinere åndelig veiledning og praktisk politiarbeid i savnet saker?