Da jeg lærte å kle av meg lyset mitt...

Jeg husker følelsen av å stå på en scene rett før teppet går opp. Den sitrende forventningen om at alt er mulig, og at ingenting er for rart. Som barn var livet mitt akkurat slik – en sammenhengende forestilling av farger, energier og beskjeder som ingen andre så. For meg var det ikke fantasi; det var selve manuset til virkeligheten.

Men så kom de voksne med sine røde penner og begynte å stryke i replikkene mine.

"Nå har du for livlig fantasi igjen." "Du må slutte å lyve".

Jeg lærte raskt at for å få bli stående på scenen – for å bli elsket, forstått og akseptert – måtte jeg spille en rolle som var mye mindre enn den jeg var født til. Jeg skjønte at min sanne måte å se verden på ble sett på som en feilvare. Så jeg gjorde det eneste jeg kunne: Jeg kledde av meg mitt åndelige lys, som et tungt kostyme jeg ikke fikk lov til å bære, og hengte det innerst i skapet. Jeg ble en mester i å spille "standard".

Et ekko gjennom tidene

Kanskje var det derfor det gjorde så vondt. Sjelen min bærer på minner som strekker seg langt utover dette livet. Jeg husker tider der det å SE ble straffet med flammer. Jeg husker tider i Atlantis hvor den åndelige åpenheten var vår viktigste kilde til visdom. Jeg har vært leder for de forfulgte katarene, og jeg har vært med på å redde kvinner og barn ut av et brennende Paris under forfølgelsen av hugenottene i 1789.

Når jeg i dag ser hvordan vi voksne møter barn med åndelig nysgjerrighet, våkner den samme gamle beskytteren i meg. For selv om vi ikke lenger bruker fysiske bål, bruker vi et våpen som er nesten like effektivt: Skam.

Den åndelige amputasjonen

I møte med barn, enten det er gjennom teateret eller i hverdagen ellers, ser jeg det skje igjen og igjen. Barn har en naturlig, åpen kanal til det magiske – en kanal som vi voksne altfor ofte å prøve å skru av. Jeg ser det lille sekundet der øynene deres lyser opp fordi de merker noe "mer" i rommet – og så ser jeg det fryktsomme sekundet etterpå, når de ser på oss voksne for å sjekke om det er lov å si det høyt. De ønsker bare av alt i hele verden å få dele dette magiske og fine de opplever med andre!

Når vi møter disse øyeblikkene med korrigering og frustrasjon, utfører vi en ubevisst åndelig amputasjon. Vi lærer barna at deres indre navigasjon er upålitelig. Vi lærer dem at for å høre til i flokken, må de bli blinde for sin egen sannhet.

Hvordan vi kan avslutte regien

Vi står ved et veiskille hver gang et barn åpner seg. Vi kan velge å være den som avbryter forestillingen, eller vi kan være den scenemesteren som holder lyset for dem.

Her er hvordan jeg tenker vi kan begynne å møte dem annerledes, og med et varmere hjerte:

• Vær en nysgjerrig medspiller: I teateret kaller vi det suspension of disbelief . Vi trenger ikke vite om det barnet ser er "objektivt sant". Vi trenger bare å anerkjenne at det er sant for dem. Spør heller: "Hvilken farge har det du ser?" eller "Hvordan kjennes det i magen din når det er der?"

• Skap et fristed: Barn trenger rom hvor de ikke blir rettet på. En "prøveperiode" der alle sanseinntrykk er tillatt. Ved å validere deres opplevelser, bygger vi deres selvverd i stedet for å bryte det ned.

• Beskytt lyset deres: I stedet for å si "ikke si sånn til andre", kan vi si: "Takk for at du delte dette med meg. Det er en gave å se verden slik du gjør."

   

Svinet på de grønne stiene...

Hva mener jeg med det? Jo, at vi alle har et svin eller to, eller muligens flere i denne saken.

At vi ALLE har noe å lære i møte med barn. Vi voksne sitter ikke med fasiten på hva barn har lov til å fortelle, tro, tenke eller mene. Vi har et sykt stort ansvar, for i det vi amputerer det åndelige bort fra ungene, så skaper vi faktisk syke voksne.

VI skaper ungdom og voksne med lav selvtillit!!! Ungdom med masse indre stress, høye skuldre, slitenhet og sinne. Ungdom som har mistet troen på seg selv og den verden de lever i. De finner ikke seg selv, og sitt livs purpose!! 

For vi pirker ikke bare borti det vi ikke forstår – vi pirker også borti det som var ment å være DEM. Den de kom til denne verden for å være. Og når vi gjør det feil å være den du var tenkt å være, ja, da tar vi bort stolthet, kunnskap, magi og selvtillit. Lista er lang.

Ingen kom som feilvare!!!

INGEN av oss kom til dette jordelivet som feilvare! Vi kom hit akkurat slik vi var tenkt. Pianisten kom for å skape vakker musikk, ingeniøren for å utvikle smarte løsninger, og bakeren for det daglige brødet. De åndelige kom for å gi oss healing, tro og innsikt. Alt er nøye fikset og planlagt!

Ikke sitt på din høye hest og tro noe annet – for slik er det ikke!! Derfor skal det å være åndelig våken som barn også tas vare på, slik som vi hegner om det musikalske barnet eller det lille matte geniet.

Jeg har brukt mange år på å tro at jeg var feil, helt til jeg innså at det var verden som var blind. I dag kjenner jeg at jeg ikke lenger kan la mitt eget lys henge i skapet. Jeg har hentet det frem nå – ikke bare for min egen del, men fordi vi utfordrer en kjerne i oss der vi fortsatt tviholder på vår trygge A4-boks. 

Jeg velger å stå i denne sannheten nå. Jeg ønsker å skape en ny scene. En scene der det åndelige barnet ikke blir skammet til taushet, men får lov til å spille sin hovedrolle med hele sitt lys i seg.

.......