Hva om religion egentlig bare var kjærlighet?

Hva om religion egentlig bare var kjærlighet?

I dag kjøpte jeg en liten Buddah til hagen.
Bare en liten figur. Et stille vesen.
Men det ble et slags vendepunkt.
For mens jeg bar den hjem, kom jeg i prat med noen naboer om religion.
En helt vanlig samtale. Lett og høflig. Men med et spørsmål som brente seg fast, -næmmen e du buddist??

Da de gikk, ble jeg stående alene –
med en følelse som vokste i meg og ble til en tanke jeg ikke kunne overse:

Ka e det vi egentlig putte religion og menneska i?
At vi ska forgud en mann?

Jeg mener ikke det som et angrep.
Det er ikke en protest.
Det er bare en ekte undring fra brystet mitt:

Hvorfor har vi gjort det så stort og så fjernt –
det som egentlig er så nært?

Når jeg ser meg rundt,
ser jeg ikke behov for flere regler eller flere forklaringer.
Jeg ser behov for mer kjærlighet.
Kjærlighet som ikke eier, ikke styrer, ikke dømmer.
Men som bare ER.
I oss. Mellom oss.
Og med jorda vi går på.

Æ har trudd på kjærlighet og det gode i menneska i mange år.

Ikke fordi noen har sagt at jeg må.
Ikke fordi jeg har lest det i ei bok.
Men fordi det har vært det eneste som har holdt meg varm,
når alt annet har raknet. Når livet har vist seg med gedigne muskler.  

Æ treng itj en mann på en pidestall for å lev godt.
Æ treng bare å gå i mæ sjøl. Lytt innover. Lytt te kjærlighetskrafta.
Og møt dæ – som menneske. Ikke som en rolle. Ikke som en fasade.
Men som den du e.

Hva om religion ikke handlet om å tilbe –
men om å bære?

Hva om vi ikke trengte å gjøre noen til hellige –
men heller oppdage det hellige i blikket vi gir hverandre?
I jorda vi legger hendene i.
I måten vi holder rom for hverandres smerte, savn og lengsel. For hverandres håp og drømmer..

Hva om det å tro,
bare handlet om å ikke lukke hjertet?

Kanskje det hadde vært en bedre religion.
En som ikke separerer – men som samler.
En som ikke setter krav – men åpner rom.

En tro der ingen er bedre, renere, mer opplyste eller mer verdige –
men hvor vi alle bare er mennesker på vei,
med kjærlighet som kart og kompass.

Jeg vet at mange trenger struktur. Symbol. Tradisjon.
Og det respekterer jeg dypt.
Men jeg vet også at mange av oss –
spesielt de som bærer det åndelige i seg –
har følt oss utenfor det “religiøse rommet”.

Ikke fordi vi ikke tror.
Men fordi vi ikke kan presse det vi kjenner og føler på
inn i rammer som aldri var våre.

Ka e det vi egentlig treng?

Kanskje bare:

– Ekte møtepunkt.
– Rom for stillhet.
– Plass til tvil og undring.
– Noen som tør å si:
Jeg vet ikke – men jeg føler at det finnes noe mer.
– Og kanskje mest av alt: kjærlighet som ikke må forstås, bare merkes og føles.

Kanskje du kjenner det du og.

At du lengter etter noe større –
men du vet at det ikke finnes i bøker eller bygninger.
Det finnes i relasjonen. I rytmen. I det å være sann.

Hvis det er sånn –
da e vi flere enn vi tror.

Og kanskje vi sammen – stille og uten å rope –
kan være med å skape en ny type retning å tro på.
Ikke en religion.
Men et fellesskap som bygger på noe dypere enn systemer:

💛 Kjærlighet.
Respekt.
Jord.
Blikk.
Sannhet.
Og litt mer lys i det vi ikke kan forklare.🌟

Skriv meg gjerne en melding om hvilke tanker og følelser som dukker opp i deg når du leser dette🌟