Når det hellige ikke får plass – 💕

Vi er mange som bærer det hellige feminine.

Men hvor skal vi gå, når det sjelden finnes rom for det vi egentlig er?
Dette er for deg som kjenner at du lengter – og kanskje har gjort det lenge.

Har du kjent det?

At du lengter etter noe ekte –
noe som ikke er pyntet, polert eller pakket i ferdige former.
Noe som har jord i kantene og varme i midten.
Noe som ikke roper, men føles i hele kroppen.

Og så kommer du inn i et rom. Et kurs. Et fellesskap.
Alt ser riktig ut. Det er vakkert, gjennomført og “spirituelt”.
Men du kjenner det likevel i brystet:

Dette rommet er ikke laget for meg.

Jeg har kjent det mange ganger.

At jeg må tilpasse meg. Være litt mer sånn, litt mindre sånn.
At jeg kan få være intuitiv – men helst med forklaring.
At jeg kan være vis – men ikke for stillferdig.
At det jeg bærer, må pakkes inn for å få plass.

Det er som om rommene mange steder bare åpner seg halvveis.
De tåler lys, men ikke dybde.
De tåler “healing”, men ikke kroppens sorg.
De tåler det vi kan si – men ikke det vi bare vet.

Vi er mange kvinner som bærer en kraft som ikke alltid lar seg forklare.
Noen kaller det det hellige feminine.
For meg er det mer som en eldgammel stemning –
et felt av nærvær, intuisjon, styrke og sårbarhet i samme pust.

Det kommer i kroppen før tankene.
Det lever i måten vi ser på barn.
Det finnes i blikket vi gir andre når ordene ikke strekker til.

Og når det ikke får plass…
Da blir vi slitne. Tomme. Litt usynlige.
Og det blir lett å tro at det er vi som er “feil skrudd”.

Men kanskje det er motsatt.
Kanskje det er vi som kjenner noe ekte –
og at vi nå skal begynne å lage rommene selv.
Små. Enkle. Sanne.
Rom uten prestasjon. Rom hvor det ikke kreves forklaring.

 

Kanskje det begynner med én kopp te.
Én samtale hvor vi virkelig lytter.
Ett stille rom hvor alt får være med – ikke bare det som glitrer.

Jeg vet ikke helt hvordan det skal se ut ennå.

Men jeg vet én ting:
Hvis du kjenner at noe traff deg nå –
så er det fordi du bærer det samme.

Kanskje dette innlegget er starten på noe.
Et lite rom vi ikke trenger å presses inn i –
men som åpner seg fordi vi endelig tør å puste helt ut.

Del det, svar på det, eller bare kjenn etter.
Du er ikke alene.

lyst til å slå av en kort prat?