Når jorden husker!
Aug 25, 2025
Hun hadde båret på det i flere år uten å ville snakke om det.
Det eneste hun delte med meg var dette: På et hotellrom i København hadde hun sett en stor, mørk skikkelse med glødende røde øyne, og røde flammende hender. Hun visste ikke hva hun hadde møtt – bare at det hadde satt seg i kroppen som uro. Derfor kom hun til meg for å få det healet.
Jeg ante ingenting mer.
Ikke hvilket hotell, ikke hvilket strøk, ikke hvilken historie som skjulte seg i gatene utenfor.
Bare dette ene: hun hadde sett noe, og hun bar det med seg.
Jeg satt i Trondheim, hun lå i sitt eget hjem. Mange mil fra her jeg bor.
Og idet jeg gikk inn i feltet hennes, ble jeg sugd inn i noe helt annet enn mitt eget rom.
Stemmen fra Jorden
Det første som kom, var stemmen. Dyp, rungende, på dansk:
“Marken er fylt med blod.” Ikke bare én gang. Det kom igjen og igjen.
Som et ekko fra selve bakken. Som en rytme som aldri hadde stilnet.
Og så kom det. Blod. Masse, masse blod.
Jeg så det, jeg kjente det, jeg kunne nesten smake det. Det rant, det lå i jorden, det var som om marken var mettet av det.
Jeg kjente lukten. Lukten av gamle tider – metallisk, rå, en blanding av jord, blod og svette. Lukten av frykt.
Og lukten av opphisselse – den kollektive spenningen i en folkemengde som vil se blod.
Lydene trengte seg på. Rop. Skrik.
Et brøl fra massen, mer enn stemmer – det var selve kraften av hundrevis av mennesker fanget i et felles raseri.
Jeg så kappekledde menn. Hvite skikkelser i mørket.
Jeg kjente trykket av en folkemengde som presset seg frem.
Jeg hørte ordet “nattemanden” – mørkt, tungt, som en skyggefigur reist opp av frykt og blod.
Alt dette strømmet inn i kroppen min som om jeg sto midt i en scene som aldri hadde sluttet å eksistere.
Men det var ikke én fortelling. Det kom i fragmenter. Bruddstykker.
En stemme. En lukt. Et rop. Som om flere tider hadde foldet seg inn i hverandre.
Krig og straff.
Soldater og folkemengder.
Blod fra slag.
Blod fra henrettelser.
Alt blandet seg til ett felt – som om jorden selv viste meg minnene sine i glimt. Jeg ante ikke hva jeg var vitne til.
Bare at jeg sto i noe enormt, gammelt og blodig
Etter timen.
Historien trer frem.
Jeg kunne ikke slippe det jeg hadde opplevd, så jeg begynte å lete.
Og da falt brikkene på plass.
Nytorv – like ved hotellet hennes – hadde det i flere hundre år vært ett av byens rettersted. Her ble mennesker halshugget, brent eller satt i gapestokk, foran folkemengder som stimlet sammen for å se blodet flyte. Straffen ble til ritual, straff til folkefest.
Vesterport, ved dagens Tivoli – her, i 1659, stormet svenske soldater byen. Kledd i hvite kapper for å skjule seg i snøen, men de ble møtt med våpen, kokende væsker og beinhardt forsvar. Rundt 600 mann mistet livet, blodet rant i vollgraven, og det sies at det kan finnes skjeletter som fortsatt hviler under Tivoli.
Det jeg hadde sett og kjent – blodet, lukten, ropene – var ikke fantasi.
Det var ekko fra slaget ved Vesterport.
Det var minnene fra hundrevis av henrettelser på Nytorv.
Alt samlet i ett felt, ett ekko som fortsatt lever i byens gater.
Hun hadde altså ligget på hotellrommet sitt midt mellom to av de mørkeste feltene i Københavns historie. Og kroppen hennes hadde merket det.
Skikkelsen med røde øyne
Det hun så på hotellrommet kan forstås slik: Når et sted blir ladet av blod, frykt og ritualisert vold i århundrer, kan det skape en egregor – en menneskeskapt energiform.
En skikkelse født av alt som er følt og handlet på et sted.
Hun beskrev den med ,glødende, røde øyne-og flammer som slo ut far både blikk og hender. Som om all oppsamlet energi hadde tatt form av ren ild.
Sanser oversetter det slik:
• Røde øyne → sinne, blod, vold.
•Flammer →uhemmet energi, en kraft som brenner.
• Stor kropp → kraften i massen, hundrevis av mennesker.
• Demonisk preg → det umenneskelige som oppstår når mennesker samler seg rundt straff og blod.
Det hun så var altså ikke noe som fulgte etter henne – men en form, et ekko av byens mørkeste minner. Skremmende, ja. Men ikke farlig.
Slike felt mister kraft når vi setter grenser eller renser rommet.
Når jorden taler
For meg ble denne opplevelsen en påminnelse: Historie er ikke bare ord i en bok. Den lever i jorden, i murene, i gatene vi går på.
Kroppen kan merke det som sinnet har glemt.
Hun kom med uro fra et hotellrom. Hun gikk videre med vissheten om at det hun hadde opplevd, var ekte – et møte med minnene til en by som aldri har glemt.
Og kanskje er det dette vi alle kan lære: Når vi kjenner uro på et sted, når hjertet slår fortere og kroppen blir stille, kan det være jorden selv som snakker??
