spøkelser på høylys dag....

I dag vil jeg skrive et noe tankefullt innlegg, uten de store svarene... men som kanskje stiller de spørsmålene som bare får henge litt i vinden.

Som medium, klarsynt, overnaturlig, åndelig, spirituell osv får man utdelt ulike gaver, og noen gaver er vanskeligere å bære enn andre. Noe er en tyngre bagasje å ha med seg inn i dagliglivet, hverdagen.. inn i det sosiale livet.

Og mange ganger kan vi som har en eller annen form for gave kjenne på utenforskap også, da dette ikke alltid er så enkelt for andre å forstå.- Ha bena på jorda, ikke vær så konspiratorisk, slutt med det tullet-... mye slikt får man høre. 

Men så er det også slik at samfunnet og normene vi lever i kan være med på å dempe den gaven vi fikk ved dette livets start. Det er ikke rom for det vi ikke ser og forstår.

Og i dette forstår ikke, ville ikke høre ,så kan det være at andre uten viten og vilje slukker en åndelig flamme eller gnist.

Men også en selv som åndelig kan stoppe en, jeg er ikke bra nok, jeg ser ikke nok, det jeg ser og opplever er ikke stort nok, viktig nok... ingen vil forstå. Men også frykt som kan oppstå i møte med uforklarlige ting kan stoppe oss..

Og nå kommer jeg litt til poenget. Jeg har i alle mine år sagt at jeg kun kan jobbe med mennesker som er savnet, alt det andre har jeg puttet under bordet, lagt lokk på. Men andre medium har hele tiden sagt til meg at jeg må omfavne hele meg, jeg har også fått høre at jeg har opplevd ting som har skremt meg, som har ført til at jeg har lagt lokk på evnene mine.

Men til tross for alt dette så har jeg levd i min trygge boble med missing cases... der jeg føler jeg har kontroll. 

Ahaaaaa kontroll is the big thing!! Ikke sant...kontroll er ensbetydende med trygghet!! 

Men hva om jeg gir slipp? Hva om jeg lar kontroll seile sin egen sjø??

Hva skjer da?? Jo da kom de, spøkelsene på høylys dag!! 

Ble jeg redd?? Nei ikke enda.. mulig de rundt meg synes det er litt både og. Men det driter jeg litt i.. For jeg nyter hvert sekund som deilige små hemmelige karameller.

Når jeg kan se inn i historier, få svar.. 

 Nå nylig satt jeg og min samboer ute på hytta, der har jeg alltid opplevd veldig mye. Dette er et hus etter hans oldemor, og stua har blitt tatt ned og flyttet minst to ganger.

 Så satt vi der da, en deilig varm sommermorgen med hver vår kaffe å bare nøt denne stille deilige morgenen. Så løfter jeg blikket fra kaffekoppen, og der ser jeg en gammel dame som går opp mot uthuset vårt. Hun går tungt, løfter noe i begge hender. Hun har en sid sort kjole, eller skjørt. Og er litt krokete. Og like fort som jeg fikk se dette glimtet av fordums tid var det borte. Og jeg bare, heisann det går en dame bortover til uthuset... hun ser slik og slik ut. Og i det jeg sier det, så tenker jeg... wow ... dette hadde jeg ikke gjort for noen år siden. Jeg hadde heller ikke helt villet tatt inn det jeg så, selv om jeg vet at jeg alltid har sett. Men jeg har bare lukket øyene og ikke villet la det synke inn.

Og dette er jo i grunnen litt trist.. hvorfor skal det være slik? Hvor ligger slike hindre? Er det en kombinasjon av frykt man har kjent fra det kollektive som barn når man har sagt ting? Er det energien man leser fra andre når man snakker om ting de ikke forstår, eller også misunnelse.. Har man blitt skremt av å se spøkelser, og ikke fått snakket med noe som kunne gi deg gode svar som barn??

 Jeg har ikke svar på alt dette, men jeg synes det er spennende å drodle rundt temaet. Og også viktig, da vi som samfunn og voksne har et stort ansvar for at det er rom for alle. Jeg har gjennom mange år vært lærer som mange av dere vet, og gjennom det møtt mange nydelige stjernefrø som har behøvd trygge voksne som har prate fornuftig og nysgjerrig med de om de store temaene, som har lyttet når de har fortalt "spøkelseshistorier".

Hva tenker du om dette?